Kan vi snakke ærlig om cloud?

Awesome morning moment in alpine valley. Location Carpathian national park, Ukraine, Europe. Scenic image of wilderness, hiking concept. Idyllic adventure vacations. Explore the beauty of earth.

Vi skriver 2021, og 'halve verden' snakker om cloud som et valg, et alternativ som kan velges bort. Det er som å diskutere alternativer til vei og strøm. I beste fall interessant, oftest bortkastet tid.

Glemt eller fortrengt, Nicholas Carr hengte bjella på katten i 2008 med boken The Big Switch. IT-ressurser er som strøm. Like selvfølgelig, like vanedannende, like viktig og med samme grunnleggende egenskaper. Bildet var lett å se, enkelt å forstå. En innlysende utviklingsrute med konkrete 'symptomer' fra markedet, der AWS allerede herjet med 'Infrastructure as a Service'. Siden har utviklingen fulgt Carrs spådommer ganske tett, med nyanser han umulig kunne forutse.

Ikke desto mindre finner vi - i 2021 - fortsatt hyppige diskusjoner om cloud eller ikke-cloud – som rasjonelt sett burde vært avsluttet for minst 5 år siden. Et delt marked der den ene halvparten har lagt cloud bak seg – like implisitt som mobiltelefon og strøm (se Cloudy faresignaler). Mens den andre altså fortsatt diskuterer. Hvor vanskelig kan det være å se at sentraliserte kraftverk er tryggere, bedre og mer økonomisk enn egenprodusert strøm? Og tilsvarende for IT-ressurser? Argumentene – kontroll, pålitelighet, sikkerhet, lokalitet, kompetanse og mange flere er forståelige, men sjelden gode. Vi har vært gjennom dem i utallige sammenhenger og settinger i over 10 år, og stusser alltid over logikken, eller – sett fra vår side – mangelen på logikk.

Få interne IT-miljøer har kompetanse og ressurser til å måle seg med 'proffene', de som ikke gjør annet. Overlate dataene til andre gjør vi hver eneste dag uansett - det handler om tillit, ikke teknologi. At vår egen kjeller skulle være bedre egnet enn datasenteret på Fetsund, i Alta, på Rjukan eller i Dublin står ikke til troende. Likeledes – trygghet (cybersikkerhet) handler mer om utbrudd enn innbrudd (se Sikkerhet: Hvor er synderen?), og definitivt ikke om personalet får lønn fra den ene eller den andre arbeidsgiveren. 

Tom for nye argumenter - og kanskje litt oppgitt over å ikke 'nå gjennom' - gikk vi forleden tilbake til Nicholas Carr og The Big Switch. Den inspirerte for 13 år siden, kan den inspirere i 2021? Uten store forventninger bladde vi gjennom boken, i første omgang på søken etter én av våre (u)vaner: Setninger og avsnitt med merker, understrekninger og andre 'tegninger'. 

Det ble et inspirerende gjensyn – først og fremst oppfriskingen av de historiske bildene fra 100+ år tilbake, om overgangen fra selvprodusert til sentralisert energi. Titusenvis av fabrikker hadde møysommelig konvertert fra mekanisk til elektrisk energi – egenprodusert fordi noe annet ikke fantes – med damp, kull, olje eller vann som energikilder. En hel industri levde av å supportere denne infrastrukturen, og alle strittet da et alternativ – større, men fortsatt lokale kraftverk – kom på banen. Carr skriver blant annet - i første kapittel:

And the factory owners, having always supplied their own power, were loath to entrust such a critical function to an outsider.

Og fortsetter ...

As the new century began, … there were already 50.000 private electric plants in operation, far outstripping the 3.600 central stations. Nicholas Carr

Banker, investorer, leverandører, fagmiljøer, enkeltpersoner ønsket endringen ditt pepperen gror. Og – til å begynne med – med betydelig rett: Nykommerne hadde tekniske utfordringer og stabilitetsproblemer. De gikk imidlertid fort over, men beslutningstagerne på toppen fikk aldri vite at det fantes et alternativ. Før det dukket opp konkurrenter som åpenbart hadde andre kostnader og muligheter. Da var det ofte for sent.

Hva som var 'the killer app' så å si? Vekselstrøm. Langveisfarende energi. Stordrift og enorme kostnadskutt. Uimotståelig kostnadsmessig, stabilt nok for noen ble stabilt nok for de fleste, og etterhvert kvalitetsmessig bedre enn historien. Pluss forenkling. Industrien trengte ikke lenger en stab av spesialister på dampmaskiner og generatorer. Og lokalsamfunnene kom etter i raskt tempo.

Alle 'involverte' hadde noe å tape på endringen – unntatt virksomheten og lokalsamfunnet. Men de visste ikke at alternativet fantes – før mange år senere.

Hvor lenge har deler av industri og samfunn råd til en kostnads- og ressursprofil som er i utakt med omgivelsene?
Resten er historie, bokstavlig talt, og historien gjentar seg. Likhetene med dagens cloud-situasjon er slående – inklusive resultatet i den andre enden. Spørsmålet er ikke hvor vi skal, men når vi kommer dit. Og utfordringen forsterkes av at mange er der allerede og høster fruktene av industrialisert IT. Hvor lenge har deler av industri og samfunn råd til en kostnads- og ressursprofil som er i utakt med omgivelsene?

Nicholas Carr serverer svaret i bokens siste avsnitt. Samme svar som for elektrifiseringen av verden - og utallige andre store endringer i historien. Ikke det eneste svaret, og definitivt ikke det svaret vi ønsker oss.

All technological change is a generational change. The full power and consequence of a new technology are unleashed only when those who have grown up with it become adults and begin to push their outdated parents to the margins. …

Vi kan bedre. Det tok oss tre år å bli venner med smarttelefon, to år å bli avhengige av nettbrett, ett år å få frem en COVID-vaksine.

Utfordringen er vår. Tregheten er medfødt, men den er også håndterbar. Hvis vi vil - sterkt nok.

Legg igjen kommentar

Din epost-adresse vil ikke bli vist.


*


Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.