Kastbare løsninger, kastbare brukere?

De fleste av oss har hørt det, mange har sagt det: ’Vi kan ikke kaste løsningene, de virker jo!’ Men ‘virker’ er ingen relevant målestokk i digital-alderen. Tvert imot står ‘virker’ ofte i veien for ‘passer’.

Vi kaster fullt funksjonell teknologi hele tiden. Fra mobiltelefoner til gatelys og gravemaskiner. Mobiltelefoner kastes og byttes i milliontall hver eneste dag uten at det feiler dem noe som helst – utover at de er ‘gamle’, forrige generasjon – i praksis litt over 2 år.

Ikke desto mindre møter vi ‘kan ikke kaste noe som virker’ argumentet ukentlig i forbindelse med diskusjoner om digital transformasjon. Løsninger utviklet på vår vakt, på våre spesifikasjoner over lang tid med høye kostnader. Og som fungerer, men fungerer i forhold til hva?

En naturlig reaksjon og en krevende brems i en kritisk endringsprosess. Det emosjonelle kommer i veien for det rasjonelle: Å akseptere og ta konsekvensen av at gårsdagens kravspesifikasjon var riktig da den ble laget, men ikke i dag og definitivt ikke i morgen. ‘Virker’ i en slik sammenheng er ikke et argument, men en beskrivelse frikoblet fra behov. At en bil virker betyr ikke at den er egnet. At den var egnet i går betyr ikke at den er egnet i dag.

Den andre halvparten av sannheten – som ikke sies – er late brukere. De ønsker ikke forandring, å lære noe nytt krever innsats og oppleves som forstyrrende, for enkelte også truende. At de samme brukerne gjerne vil ha siste generasjon av smarttelefoner og brett, spisser problemstillingen: Hvorfor er den ene forandringen ønsket, den andre problematisert?

Digital transformasjon forutsetter at vi oppgraderer brukere og avvikler ‘gamle’ løsninger over en lav sko – uavhengig av alder og hva de har kostet. Ikke alle eksisterende løsninger, men mange. Noen kan tilpasses, noen kan fases ut over (relativt kort) tid, mange må bort – mens vi bruker tid på å ‘utvinne’ dataene som har verdi (se også Digital transformasjon 2018 del III – The New Normal).

’Det har vi ikke råd til’ er neste argument – like naturlig og like unyttig. For – som vi diskuterte i Kostbar digitalisering nylig, er det utsettelser, ikke handling som knekker budsjettene – til slutt. «Å skylde på budsjett for å utsette digital transformasjon, er som å skylde på været når kjøleskapet er tomt.»

Dessuten – når vi har avviklet aktiviteter, løsninger, stillinger, prosesser etc. som ikke hører hjemme i en digital verden, ser budsjett og timeplan ganske annerledes ut. En spennende prosess vi skal komme tilbake til (se også 10 uvaner IT må terminere).

Legg igjen kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.