Kastbare løsninger, kastbare brukere?

De fleste av oss har hørt det, mange har sagt det: ’Vi kan ikke kaste løsningene, de virker jo!’ Men ‘virker’ er ingen relevant målestokk i digital-alderen. Tvert imot står ‘virker’ ofte i veien for ‘passer’.

Vi kaster fullt funksjonell teknologi hele tiden. Fra mobiltelefoner til gatelys og gravemaskiner. Mobiltelefoner kastes og byttes i milliontall hver eneste dag uten at det feiler dem noe som helst – utover at de er ‘gamle’, forrige generasjon – i praksis litt over 2 år.

Ikke desto mindre møter vi ‘kan ikke kaste noe som virker’ argumentet ukentlig i forbindelse med diskusjoner om digital transformasjon. Løsninger utviklet på vår vakt, på våre spesifikasjoner over lang tid med høye kostnader. Og som fungerer, men fungerer i forhold til hva?

En naturlig reaksjon og en krevende brems i en kritisk endringsprosess. Det emosjonelle kommer i veien for det rasjonelle: Å akseptere og ta konsekvensen av at gårsdagens kravspesifikasjon var riktig da den ble laget, men ikke i dag og definitivt ikke i morgen. ‘Virker’ i en slik sammenheng er ikke et argument, men en beskrivelse frikoblet fra behov. At en bil virker betyr ikke at den er egnet. At den var egnet i går betyr ikke at den er egnet i dag.

Den andre halvparten av sannheten – som ikke sies – er late brukere. De ønsker ikke forandring, å lære noe nytt krever innsats og oppleves som forstyrrende, for enkelte også truende. At de samme brukerne gjerne vil ha siste generasjon av smarttelefoner og brett, spisser problemstillingen: Hvorfor er den ene forandringen ønsket, den andre problematisert?

Digital transformasjon forutsetter at vi oppgraderer brukere og avvikler ‘gamle’ løsninger over en lav sko – uavhengig av alder og hva de har kostet. Ikke alle eksisterende løsninger, men mange. Noen kan tilpasses, noen kan fases ut over (relativt kort) tid, mange må bort – mens vi bruker tid på å ‘utvinne’ dataene som har verdi (se også Digital transformasjon 2018 del III – The New Normal).

’Det har vi ikke råd til’ er neste argument – like naturlig og like unyttig. For – som vi diskuterte i Kostbar digitalisering nylig, er det utsettelser, ikke handling som knekker budsjettene – til slutt. «Å skylde på budsjett for å utsette digital transformasjon, er som å skylde på været når kjøleskapet er tomt.»

Dessuten – når vi har avviklet aktiviteter, løsninger, stillinger, prosesser etc. som ikke hører hjemme i en digital verden, ser budsjett og timeplan ganske annerledes ut. En spennende prosess vi skal komme tilbake til (se også 10 uvaner IT må terminere).

Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din vil ikke vises.


*


This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.