Digital apokalypse?

Krisemaksimering er aldri nyttig. Realisme er alltid nyttig. Robusthet er balansen mellom dem: Mild paranoia og høy virkelighetsforståelse. Tåler du en solstorm?

Det ligger i ‘sakens’ natur – en katastrofe kan bli fatal. Overdreven robusthet og beredskap kan gi samme resultat. Å finne balansen betyr å forstå eksponering, risiko, natur, omgivelser, business og mye mer – og hva som skal til for å overleve. Hva livbåten MÅ inneholde og hva vi kan klare oss uten – når vi må. For 50 år siden var det enkelt – ofte med fokus på å redde liv. I 2022 er kravene mye større og robusthet en disiplin i seg selv.

Sammenhengen er innlysende, betydningen likeså, men – som vi har vært inne på ved tidligere korsveier (se Robusthetsansvarlig, jeg?): Noe mange vegrer seg mot å ta i. Av ulike årsaker – økonomi er mest opplagt, konfliktskyhet er viktigst av de som aldri nevnes. Robusthet og beredskap handler alltid om prioritering, og diskusjoner om prioriteringer skaper lett konflikter. 

I egne øyne er alle om ikke viktige, i alle fall uunnværlige. Selv i en tidsalder der begrepet ‘bullshit jobs’ synes å være allment akseptert. Ikke å bekle dem, men at de finnes. Klart det smaker vondt, men livbåt-bildet er effektivt fordi det ‘låser’ fokus på felles overlevelse (se også 2022: Gjenbruksåret). I 1 dag, 5 dager, 2 uker, 1 måned.

Solstormer: Kontrollert uforutsigbarhet

Katastrofer er nesten per definisjon uforutsigbare. ‘Nesten’ fordi vi vet mer, ser mer, overvåker mer i naturen – fra jordens indre til verdensrommet – enn tidligere. Vi har ressursene og teknologien. Kan varsle, kanskje avlede, snøskred og flom, overvåke bevegelse i vulkaner og fjellmassiver, oppdage truende asteroider – og mye mer. Inklusive forutse og varsle solstormer. Men hva hjelper varsling hvis vi ikke har remedier – beskyttelse, forberedelser, tiltak? Og hvordan forbereder vi oss på solstormer?