Hybrid autonomi

Hvor er de autonome bilene? De som for 3 år siden var maksimalt 2 år unna? Og som fikk myndigheter over deler av verden til å kappes om å tilpasse lover og regler til en ny virkelighet? Svaret er egnet til å overraske: De passet ikke inn.

Vi drømte oss bort en stund. Gledet oss til å sitte i baksetet, få en ubekymret smooth ride, og aldri tenke på parkering. Det skjedde ikke, selv om teknologien var god nok. Mer enn god nok – etter en objektiv målestokk. Men hva er nå det? 

De fleste tror at vi venter på (enda) bedre teknologi. Det gjør vi i og for seg, men det er ikke manglende teknologi som bremser inntoget av autonomi i trafikken. Ikke er det politikere og lovgivende myndigheter heller, de snodde seg overraskende raskt i mange land da de fikk utfordringen i fanget for noen år siden.

Bremsene er du og jeg og våre holdninger. En bekjent demonstrerte det eklatant over lunsj-bordet i sommer: ‘Teknologi er bra på mangt, men jeg slipper den ikke bak rattet, det gjør jeg best selv.’ Det kan de fleste av oss underskrive på. Og alle tar feil. Teknologi kjører bil bedre enn de fleste av oss. Hundretusenvis av autonome kjøretimer leverer mer empirisk bevis enn noen kan ønske seg. Det er ikke der det stikker. Det er forventningene som er på vidotta.

Ikke bare tror vi at vi er bedre, vi ignorerer med overlegg tallene som viser det motsatte. De passer ikke. Det er åpenbart bedre at mennesker som sovner ved rattet tar 100 liv i året enn at selvkjørende biler tar 10 – uansett årsak. Erfaringene fra spesielt USA det siste året, demonstrerer ‘effekten’ med all tenkelig tydelighet. Hver eneste hendelse der en mer eller mindre selvkjørende bil har vært involvert, har fått store oppslag, etterfulgt av høringer, regelendringer, krav, undersøkelser, kanskje rettssaker og mye mer, mens titusenvis av ‘alminnelige’ ulykker på veiene i beste fall har fått en dødsannonse i lokalavisen. Slikt blir det ikke utvikling av. 

Derfor – om teknologien er aldri så klar, er markedet ‘på hold’ (se også Bilen som aldri kom). Men utviklingen lar seg ikke stoppe. Den lar seg kanskje forsinke, kanskje sendes i nye retninger, men ikke stoppe. Hvilket vi ser også i denne settingen. For om privatmarkedet bremser, er det kommersielle markedet på tå hev. Hele verden mangler sjåfører og teknologien står klar til å hjelpe. Enorme investeringer pøses inn i et transport-marked som bare i USA omsetter for nærmere 1.000 milliarder USD årlig. Og pragmatismen rår. Ikke førerløse kjøretøy, men kjøretøy som overtar ansvaret deler av veien. Omsatt til norske forhold, kan (for eksempel) sjåføren ta pause fra Svinesund til Hamar, for deretter overta. Ingen rullende roboter kommer oss dundrende i møte over (under) Filefjell eller på Strynefjellet etc., mens de på motorveien blir selvfølgeligheter – reell avlastning, reell sikkerhet.

Vi kaller det ‘hybrid-modellen’. Ikke hybride kjøretøy, men hybrid autonomi. Ikke sjåfører som slipper rattet fra tid til annen, men som sover eller slapper av (eller gjør ‘kontorarbeid’) mens automaten tar rutinearbeidet. 

Wired Magazine diskuterte den tydelige trenden for et par måneder siden (Trucks Move Past Cars on the Road to Autonomy), og observerte blant annet at økonomien gjør ‘hybridmodellen’ uslåelig. Dessuten skaper utfordringene i kjølvannet av pandemien ekstra driv, med lange køer, lange ventetider og mangel på sjåfører. Sistnevnte driver en ny interessebølge i Europa, der tyske lastebil-produsenter har prøvekjørt testet vogntog i flere år – på motorveiene.

Alle vinner – også sjåførene, som får ‘hjelp på jobben’ og lavere belastning. Fagorganisasjonene murrer, det er jobben deres – men de har en dårlig sak.

For oss på teknisk side av markedet, er utviklingen en nyttig påminnelse, spesielt i ‘sfæren’ rundt bruk av roboter: Feil innfallsvinkel og markedet vil ikke ha de nye hjelperne. ‘Jeg er tryggest med meg selv bak rattet’ holdningen gjelder på utrolig mange områder. Derfor – når vi skal selge inn teknologi i virksomheten, en del av jobben for de fleste av oss, er det som teknologi som hjelper, ikke som erstatter. Det praktiske forskjellen kan være minimal, den emosjonelle det motsatte. Banalt og innlysende: ‘Du får hjelp’ fungerer, ‘du får fri’ fungerer ikke. ‘Erstattet av en maskin’ er alltid en trussel uansett hva som kommer ut i den andre enden.

Om teknologien er aldri så pragmatisk eller nøytral, hos mennesker møter vi først og fremst følelser. Jo tettere på kroppen og livet, desto viktigere å skape trygghet først, muligheter etterpå. Derfor hybrid autonomi – primært til kommersielle anvendelser, ironisk nok inklusive persontransport. Egentransport – enda tettere på – gjør vi best selv. Tror vi. Enn så lenge.

1 Comment on Hybrid autonomi

  1. Du har helt rett, Helge. Vi ser akkurat det sammen når vi snakker om RPA – folk vil ha en “hjelper”, ikke en “erstatter”. Men det hindrer ikke automatiseringsbølgen, men man må kun fokusere litt annerledes, både i kommunikasjon og i produkt.

Legg igjen kommentar

Din epost-adresse vil ikke bli vist.


*


Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.