Katastrofal beredskap

Det er med beredskap som med sikkerhet - synlige kostnader, usynlige resultater. Prioriteringen blir ofte deretter. Og når det smeller, blir beredskapen en del av krisen i stedet for det motsatte.

En underlig ironi. Beredskapen etableres for håndtering av kriser og katastrofer. Men forbausende ofte blir beredskapen en katastrofe i seg selv. Fokusert, etablert og deretter glemt i kampens hete – helt til det smeller.

Katastrofer som treffer andre er bra for beredskapen. Kriser som treffer en selv er enda mer effektive, men mye dyrere. Begge 'kategorier' tydeliggjør og synliggjør behovet – hva beredskap er verdt og hva det koster å ikke være forberedt. Det være seg cyberangrep på Stortinget, malwareangrep på Hydro, pandemi, snøras, tunnelbranner – eller snøen som tar tre fjerdedeler av Norge på sengen hvert år. Hvordan kan det ha seg at selv naturlige, regelmessige 'fenomener' ofte blir om ikke katastrofer, i alle fall større eller mindre kriser?

Forleden ringte vi en klient for å avtale nettmøte. Etter mange ring fikk vi kontakt. Heseblesende kontakt. 'Alt står på hodet her' peser han. 'Strømmen er borte.' Vi trakk på smilebåndet – med takknemlighet for at telefonen var telefon og ikke FaceTime eller tilsvarende. Situasjonen gjennopplivet en pasus vi ofte brukte i foredrag for en del år siden: "Revolusjoner oppstår kun når noen har snudd ryggen til virkeligheten lenge nok til å bli overrasket over den."

Det hører med til hverdagens selvfølgeligheter – å ha beredskap og å vedlikeholde den. Førstnevnte fungerer bra. I 2020 har virksomheter flest beredskapsplaner – noen detaljerte planer og reell beredskap som er øvd og testet, andre en mer kursorisk variant, nok til å kunne krysse av på listen. Men selv den første kategorien får faretruende ofte virkeligheten i ryggen når katastrofen er et faktum: Beredskapen fungerer ikke i praksis. Den ble etablert med de beste intensjoner og profesjonell hjelp, men med en klassisk svakhet: Den ble til et prosjekt i stedet for en prosess. Den ble 'ferdig'. 

Men beredskap blir aldri ferdig. Like lite som virkeligheten står stille kan beredskapen stå stille. Test, tilpasning, vedlikehold, kontroll – og mest av alt: Ansvar – fra batterier til øvelser, fra rutiner til bevissthet. Fra riktig og oppdatert utstyr til 'sanity checks' og rolleforståelse: Har virkeligheten endret seg slik at noe skal ut, annet inn? Hvordan påvirker 5G muligheter, tiltak, risiko? Vet alle det de trenger å vite? Nye ansatte, nye roller? Flyttet? Nye eller flere lokaler? Praktiske øvelser?

Ingen har fasiten, alle har verktøyene – inklusive automatiserte kalendre som kan 'følge opp' små og store rutinekontroller. For eksempel – ta strømmen, ta nettet, øv pandemi, isolasjon og kommunikasjon, og så videre.  Og etablere en målestokk ved å stille det kritiske spørsmålet: "Hvor lenge har vi råd til å være ute av drift?" Da får beredskapen et måltall. "Her er hva det koster - investering og drift."

Liten tue velter fortsatt store lass, men liten tue kan også være redningen. For eksempel strømbruddet som fikk beredskapen inn på agendaen igjen. Heretter lager vi strømbruddene selv …

Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din vil ikke vises.


*


Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.