Lite kompetanse, stor innsikt?

Mens hele verden roper om kompetansekrise, er krisehåndteringen i beste fall i utakt med virkeligheten. Omtrent som å øke utdannelseskapasiteten for å håndtere akutt sykefravær. Vi kan bedre …

Ingen diskuterer fakta: En hel verden trenger flere fagfolk innen cyberforsvar, AI, ML, data science, UX og en rekke andre områder. Like ubestridt, men sjeldnere nevnt er det at mangelen er permanent. Tilbud og etterspørsel er i utakt, de største eller mest attraktive arbeidsgiverne stikker av med ressursene, mens resten av markedet blir avspist med restene.

En tilsynelatende umulig situasjon som forbausende ofte forårsaker handlingslammelse i stedet for søken etter alternativer. For eksempel det kritiske spørsmålet ‘trenger vi egentlig egen ekspertise på område X’? Et spørsmål vi var inne på i Kunstig kompetansebrist for et par år siden, og som ved inngangen til 2020 er enda mer aktuelt.

Hvis vi går behovsprognosene etter i sømmene, blir konklusjonen at halve verden skal starte produktutvikling på de nevnte områdene – eller i alle fall utvikle sine egne løsninger. I tillegg til å være umulig, er det en åpenbart dårlig idé. Konfrontert med denne observasjonen, reduserer de fleste miljøene vi har vært i kontakt med, sine ‘behovsprognoser for spesialkompetanse’ vesentlig – på alle områder unntatt cybersikkerhet. Men også der er det nødvendig å bite i det sure eplet: Kompetansen finnes ikke og kan ikke skaffes. Det betyr ikke å akseptere lavere forsvarsnivå, men å koble seg til riktige spesialistmiljøer som kan overta en del eller hele ansvaret (se Veien til 'topp' cyberforsvar og Cyberwar: Hvis noen var i tvil ...).

Tilsvarende gjelder på de andre områdene – for ekspertise, og enda viktigere: For verktøy. Det er her den berømte rosinen i pølsen ligger gjemt: Halve markedet overfokuserer på utfordringene og glemmer å se etter mulighetene – som er dramatisk annerledes i dag enn for et år siden. På praktisk talt alle nevnte områder utvikler store og små aktører over hele verden høynivå verktøy. Bruker egen ekspertise til å redusere andres behov for det samme, tilgjengeliggjør nye tjenester innen AI, ML, Data Science, sikkerhet etc. på løpende bånd. AWS, Google Azure, IBM og hundrevis av mindre aktører.

Også det vi kan kalle alminnelig utvikling - ofte tilpasning av tjenester til egne behov – ‘rammes’ i økende grad av slike forenklinger. ‘Low Code’ er både et faktum og en dynamisk trend: Vi trenger forståelse for behov og muligheter i langt større grad enn teknologisk ekspertise. Kompetanse virksomheten bør besitte uansett, og som kan utvikles til å håndtere høynivå verktøy på kort tid – uker i stedet for år.

Vi fikk en påminnelse om hvordan denne nivåhevingen har forandret virkeligheten og mulighetene forleden, da et FPGA utviklings-kit dukket opp i posten. FPGA - Field Programmable Gate Array – er langt utenfor vårt kompetanseområde. Men vi ser muligheter, har interesse – pluss nok erfaring til å forstå konseptene, og vet at verktøyene er relativt enkle og lett tilgjengelige. Med en ‘det kan da ikke være så vanskelig’ innstilling gjør vi det samme som millioner av nybakte ‘eksperter’ på 3D-print, laser-gravering, vannskjæremaskiner, en flora av CNC-maskiner og så videre. Tror det er mulig - og prøver. Beskjedne investeringer, minimal fallhøyde og produkter som er kraftige/nøyaktige nok til å levere profesjonelle resultater.

Bottom line: Kompetansekrisen er et faktum - på en rekke områder. Den er imidlertid langt mindre enn både media og mange miljøer vil ha det til, og ingen unnskyldning for å sitte på gjerdet. Med oppdatert forståelse av egne behov og like oppdatert oversikt over hva markedet har å tilby, kan vi ikke bare henge med, men være i forkant. 

Det er en kurant ambisjon for 2020.