IPv4: Så var det slutt…

Slutt på IP-adressene? Spiller ingen rolle. Eller gjør det det?

Århundrets sakteste katastrofe er et faktum. Også Europa er tomme for IPv4-adresser. Varslet i god tid før årtusenskiftet, minner hendelsen mest om siste episode av en slow-TV serie. Spiller den noen rolle i praksis?

IP-protokoller er som jernbaneskinner – nødvendige og viktige for alle reisende (brukere), mens tekniske detaljer som signalanlegg og sporvidde vedgår spesialistene, de som skal bygge og vedlikeholde. 

Ombyggingen av Internettet kan sammenlignes med å bytte sporvidde i jernbanenettet - mens togene ikke bare går, men går raskere, hyppigere og med større krav til pålitelighet for hver eneste måned. Vi har diskutert prosessen ved tidligere anledninger – en enestående teknologisk og praktisk dugnadsprosess som verden knapt har sett maken til. Og en prosess der veien i betydelig grad er blitt til underveis. 

Ved inngangen til 2020, mer enn 25 år etter at de første forberedelsene til ombyggingen av Internettet startet, har vi en situasjon ingen kunne forutse – ikke i 1995 og ikke i 2010. Formidabel vekst, total avhengighet, enorm kapasitet – og anvendelser som i stor grad har gjort adresser og adresseringsmekanismer om ikke uviktige, så usynlige for alle andre enn teknikere på lavt nivå. Som vi diskuterte i Hvem trenger egentlig IP-adresser for halvannet år siden, er dagens Internett navne-basert mer enn adressebasert. En logisk konsekvens av at milliarder av brukere er i bevegelse og bytter adresser kontinuerlig. En endring som er teknisk fascinerende, praktisk nødvendig og som skyver transportprotokoller så langt 'bakover' i stakken at veksling mellom/til/fra IPv4 og IPv6 er ute av syne for de fleste av oss. [Se også rammen nedenfor.]

For de som skal levere 'skinnegangen' og overgangsmekanismene er det imidlertid ramme alvor. Operatører og ISPer over hele verden har hatt 20+ år å forberede seg på. Mange har gjort jobben og vært aktive i dugnadsprosjektet, de fleste har sklidd med og gjort lite, også i egen infrastruktur. Det straffer seg når ressurssituasjonen strammes til, uansett hvor navnebaserte de overliggende tjenestene er blitt. Like lite som datasentre overlever med gammel arkitektur kan 20-tallets Internett-leverandører (over)leve uten oppdatert infrastruktur – og kompetanse.

Tilsvarende gjelder for land og regioner. Trafikk-fordelingen mellom gammel og ny protokoll gir en god indikasjon på hvor rustet vi er for den digitale fremtiden. Armert med Googles velkjente IPv6-statistikk kan alle sjekke hvor de står i så henseende – og la det være sagt med det samme: Verken Norge eller Sverige har noe å skryte av. Her er å slå svenskene lite nyttig – begge ligger langt etter tetfeltet der Tyskland, Belgia og Hellas er verdens-ledende med over 40% IPv6-trafikk. En håndfull land – inklusive USA og India – ligger på 30-tallet, mens verdensgjennomsnittet er 28%. Langt over Norges 12% og Sveriges 4,6%. 

Bottom line ved inngangen til 2020 blir dermed: Internett-verden får et A og B lag. Det har i og for seg alltid vært tilfelle (se Det digitale B-laget), men protokollskiftet hever terskelen for 'de svake' til å ta igjen gapet. Og Norden – med Finland som unntak, er dårlig rustet. Dermed blir den strategiske føringen for 'digitalt foroverlente virksomheter' spesielt viktig: Å velge partnere som påviselig henger med – i et marked der mange sakter akterut.

I 2020 er IPv6 noe vi vedlikeholder, ikke noe vi planlegger. En selvfølge, ikke en opsjon. 

Tom tank - men ikke helt

Hva betyr det egentlig at 'tanken er tom', at det er slutt på IPv4-adresser for Europa? For det første - den globale reserven gikk tom i januar 2011. Da var alle tilgjengelige adresse-blokker delt ut til de regionale 'tildelings-myndighetene', som for Europas (inklusive den tidligere Sovjetunionen og vestlige deler av Asia) del heter RIPE NCC.  Siden har regionene gått tomme, én etter én. Men hva betyr det i praksis?

For det første – tom tank er kun unntaksvis helt tom. Tildeling av adresser er en dynamisk prosess som blant annet inkluderer tilbakelevering og re-allokeringer. Selskaper går konkurs, blir oppkjøpt, endrer struktur eller behov, og tilbakelevering er enten naturlig eller et krav (ubrukte segmenter). Videre - de fleste ISPer har sine egne reserver og har fått enda en påminnelse om å bruke ressursen med sparsommelighet.

Kombinert med det faktum at Internettet i 2020 er navnebasert mer enn adressebasert (se hovedteksten og artikkelen Internet QUIC fix), blir synligheten av adressemangelen minimal de nærmeste årene, trolig permanent. Helt tom blir tanken aldri. Det sørger Internettets voktere for. Heldigvis.

Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din vil ikke vises.


*


Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.