Perspektiv

Microsoft kan kritiseres oppad stolpe og nedad vegg for OOXML – for innholdet, prosessen og metodene. Men den egentlige ‘synderen’ er ISO, som har latt seg kjøre av en leverandør, og satt i gang en prosess som mangler ethvert grunnlag – kommersielt, faglig og praktisk. Kan ISO overleve fadesen?

EU vil ha mer konkurranse, og mener at Microsofts posisjon i desktop-markedet er unaturlig og hemmende for utviklingen. Dette vil konkurranse-direktoratet ha en slutt på, og de gjør som byråkrater ofte gjør: Tyr til lover for å få det som de vil. Samtidig glemmes eller ignoreres virkeligheten. Kommer bakkekontakten tilbake i tide?

Fint skal det være: “IT-avdelingen skal være organisasjonens rådgiver og sparringpartner i forbindelse med evaluering, valg og idriftsetting av IT-verktøy. Den skal også være en pådriver og en idéskaper som bidrar til at organisasjonen som helhet utnytter teknologi og muligheter optimalt.” Enkelte IT-avdelinger oppfyller slike strategiske målsettinger, men hører til unntakene, ikke regelen. Hittil har imidlertid de fleste sluppet unna med å leve litt i sin egen verden i forhold til resten av organisasjonen. Nå er det imidlertid slutt. IT-verden foretar et plattform-skifte, og SaaS er et betimelig, tidlig varsel om hva vi har i vente.

Inntrykket fra presse og leverandører er entydig: Ikke bare trenger vi alle en Service Oriented Architecture, det er sågar uunngåelig. Vi havner i bakleksa om vi ikke kjapper oss. Stort lenger fra virkeligheten er det vanskelig å havne. Vår evaluering er – i dag som ved forrige korsvei for 18 måneder siden – den eksakt motsatte: Ingen andre enn leverandørene trenger SOA.

ITIL – Information Technology Infrastructure Library – er enhver IT-organisasjons frelse ifølge media og leverandører. Men hvor er suksesshistoriene, eksemplene og bevisene? Vi har respekt for flotte bøker, grundige diskusjoner og overbevisende argumentasjoner, men hvor blir de store besparelsene og forbedringene av? Og hvorfor tar mange organisasjoner som har forsøkt seg på ITIL, avstand fra konseptet? Aner vi en reprise av ISO 9000-sirkuset tidlig på 90-tallet?

For noen uker siden konstaterte vi på lederplass at ingen klienter er så ubetydelige at sikringen av dem er uviktig. Samtidig er sikringen av våre krympende klienter en tiltagende utfordring. Utviklingen er på kollisjonskurs med et tiltagende behov for nettopp god datasikkerhet og sporbarhet. Dermed blir spørsmålet uunngåelig: Kaster vi bort tiden? ‘Sannsynligvis’ er det nedslående svaret – og det er arkitekturen, ikke teknologien som er feil. Det finnes imidlertid alternative veier til målet – som samtidig flytter oss mot en fremtid der mange av dagens sikkerhets-problemer blir borte – og de nye er mer overkommelige. Er tiden moden for å fjerne klient-lokale data for godt?

Safari er en overflødig tilvekst til nettlesermarkedet. Mener mange. Andre mener at Apple har laget en Windows-versjon fordi det er mulig, ikke fordi det er nyttig, og at hensikten er å irritere Microsoft. Så dårlig stilt er det knapt hos Apple at de bruker ressurser på å irritere en av sine største eiere. Riktignok er Safari et spark på skinneleggen til Microsofts IE, men sparket gjør like vondt for Firefox. Dessuten: Hvorfor er Mozilla.org – som utvikler Firefox – så negative til Safari, som i virkeligheten er et Open Source produkt? Her stikker noe under…

Enda en nettleser for Windows? Det må da være omtrent det siste vi trenger, uansett opprinnelse. Og faktum er at selve nettleseren er av beskjeden betydning i Apples annonsering av Safari for Windows. Helt uavhengig av selskapets ambisjoner for produktet er det erkjennelsen av virkeligheten som er viktig: At klient-operativsystemer er i ferd med å overlate rollen som applikasjons-plattform til neste generasjon: Nettleseren og Internettet. Men hvorfor desavuerer Apple sitt kommende OS på denne måten, når Microsoft har valgt å la være? Og hva betyr erkjennelsen for oss?

Hele verden - unntatt Microsoft - har omfavnet Open Source. Microsoft på sin side sender blandede signaler: Samarbeid med Novell og Xandros, patent-trusler med etterfølgende moderasjoner, og ansettelse av Open Source eksperter. Signalene forteller om interne stridigheter - sammen med en tiltagende pragmatisme overfor en uunngåelig virkelighet der Open Source er like selvfølgelig som PC og Windows, og der Microsoft har andre og vesentlig større utfordringer å hanskes med.

Selvsagt har vi klasseskille i nettverket. På den ene siden har vi mer og mindre viktige systemer, på den andre siden mer og mindre eksponerte systemer. De er ikke like og behandles ikke likt. Men har vi også uviktige systemer? Mange – spesielt brukere – synes å være av den oppfatning. ‘Jeg har ingen ting av verdi på min maskin’ er unnskyldningen for å være nonchalant med håndteringen av utstyret. Konsekvensene er ofte dramatiske. Det finnes kun én variant av ‘uviktige’ systemer i et sikkerhetsmessig perspektiv: Fullstendig dataløse klienter. Alle andre inneholder viktige data uansett hva brukere (og enkelte IT-ansvarlige) måtte mene. Har du tatt konsekvensen av denne virkeligheten?