Er forutsigbarhet en illusjon?

Hele landet, hele verden, roper på forutsigbarhet. Næringslivet, arbeidstakere, bønder, studenter - alle vil ha forutsigbarhet. De får ha oss unnskyldt, men det blir som å rope på julenissen. Verden har aldri vært forutsigbar, og aldri mindre forutsigbar enn nå. Hva med en dose kontakt med virkeligheten?

Forutsigbarhet er en illusjon – i beste fall en midlertidig tilstand (eller stillstand) i en kontinuerlig bevegelse.
Vi spøker ikke. Forutsigbarhet er en illusjon – i beste fall en midlertidig tilstand (eller stillstand) i en kontinuerlig bevegelse. Naturens luner har preget landbruk, fiske og de fleste andre næringer siden tidenes morgen. Menneskers luner har preget politikk, prioriteringer, krig og fred i samme periode. At vi har klart å skape en relativ forutsigbarhet (ofte kalt stabilitet) på en del (tilsynelatende) viktige områder de siste 50 årene, betyr ikke at forutsigbarhet er naturlig.

Dessuten - hvordan har vi brukt denne relative forutsigbarheten? I stedet for å forberede videre (naturlig) bevegelse (ofte kalt utvikling), har vi lagt oss bakpå. Gjort stabilitet til en antatt selvfølge, forutsigbarhet til et krav - og ignorert eller glemt at vi faktisk ikke råder over fremtiden. Brutalt sagt – vi har bygget latskap, sløvhet, avhengigheter, sårbarheter og forventninger uten balanserende leveranse. Som slår kraftig tilbake når pandemier brer seg, havnivået stiger, stormene raser og Putin'er rasler med sablene. Stabiliteten ble en sovepute i stedet for en plattform for fremtiden.

Det høres dramatisk ut, og er akkurat det, men bildet er ikke helsvart. I liten skala håndterer vi uforutsigbarhet med betydelig selvfølgelighet daglig - privat og på jobben. Vi improviserer, forandrer, tilpasser. Vi bytter jobb, flytter, ansetter, sparker, endrer, kaster, bygger, lærer, … 

Et tydelig bilde – vi kan når vi må, når incentivene er gode/store nok. Med andre ord - vår viktigste brems i virkelighetstilpasningen er at vi MÅ for lite. Vi omdøper vår personlige lille forutsigbarhet - at bilen starter, vaskemaskinen fungerer, taket er tett og inntekten stabil – til å være naturlover. Noe vi har krav på i stedet for noe vi har skapt, og som kun varer/fungerer så lenge forutsetningene gjelder. La oss kalle en spade for en spade: Denne 'omprogrammeringen' avler latskap. Vi blir late, antar at noen andre fikser både det ene og det andre, forlanger forutsigbarhet for å kunne fortsette i samme spor.

Dette er risikosport, for å si det i populær-parlance. Og for to år siden ville det vært nytteløst å nevne, umulig å diskutere problemstillingen. Pandemien i kombinasjon med andre varsler fra naturens side om at vi sitter på en tikkende bombe, har endret manges (men langt fra alles) innstilling. Behovet for løpende fleksibilitet, robusthet, beredskap, forenkling, kontrollert avhengighet og styrt kompleksitet er akseptert og diskuteres i mange settinger. 'Hvordan håndterer vi kriser' er i ferd med å bli husvarmt spørsmål, selv om drømmen om forutsigbarhet lever i beste velgående. 

Forutsigbarhet og utvikling er motsetninger!
Det vil den fortsette med til politikere og ledere i første omgang, deretter 'vi andre', forstår at forutsigbarhet verken er nyttig eller kan skapes. At forutsigbarhet og utvikling er motsetninger! For eksempel – regjeringen får velfortjent stryk for beredskapen – generelt og i forhold til pandemien. At de som kritiserer mest, har like stor, kanskje enda større del av skylden, spiller mindre rolle. Det er historie. Hvis vi skal eie fremtiden, må fokus være fremover, ikke på hvem som gjorde hvilke tabber i fjor.

Vår medisin for å komme raskt i takt med virkeligheten, er å arrestere oss selv og andre hver gang 'forutsigbarhet' kommer på banen. Anta at den ikke finnes, du antar riktig. Resultatet kommer umiddelbart:

Når vi ikke forventer forutsigbarhet, bygger vi automatisk robusthet.
'Vi trenger ikke X fordi Y' besvares med 'hvordan kan du vite det?'. Hvis svaret er i kategorien 'det var slik i fjor', eller 'det står i avtalen' eller 'det er bare slik det er', vet du at påstanden kan ignoreres.

Det er ikke trivielt. Hvordan møter vi for eksempel  'produktets levetid må være minst 5 år'? Eller 'bygningen skal holde minst 30 år'. Hovedproblemet sitter imidlertid mellom ørene. Vi setter likhetstegn mellom 'levetid' og 'uforanderlighet'. Hvem vil ha et produkt eller en bygning med lang levetid som ikke kan kontinuerlig tilpasses til endrede behov og omgivelser?

Dermed er vi tilbake til en gjenganger her på myMAYDAY.com: Fleksibilitet. Kravet vi må stille – til oss selv, omgivelsene, tjenestene og produktene, avtalene, lederne og politikerne – er fleksibilitet, rom for kontinuerlig tilpasning til endrede behov. Forutsigbarhet er utviklingens verste fiende. Tenk om vi kunne få en slik erkjennelse inn i en regjeringserklæring?

Om vi skifter fokus over til IT, ser vi at forutsetningene for å håndtere kontinuerlig forandring – uforutsigbarhet – aldri har vært bedre. Faktum er at alle store strukturelle endringer i bransjen de siste 15 årene har flyttet mulighetsbildet i den retningen. Større ressursmessig fleksibilitet, mindre behov for å eie, skalerbarhet når vi trenger det på de fleste basistjenester.

Det som ofte mangler er evnen til å se og utnytte mulighetsbildet, som betyr å gi avkall på stive strukturer av 'historisk nødvendighet' (gammel vane) som ikke lenger finnes. En lavthengende frukt der alle 'plukkere' blir vinnere, mens resten – de som står igjen med kravet om forutsigbarhet, om at utviklingen stopper – er tapere. De hører hjemme på museum - sammen med strukturene de dyrker.

Legg igjen kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.