Digitale drap er verre

police car lights at night in city with selective focus and bokeh background blur

En underlig ironi: Vi foretrekker å bli drept av hverandre, ikke av maskiner. Derfor er markedet fortsatt skeptisk til autonome (person-)biler. Noen trakk i nødbremsen. Var det deg?

Knapt overraskende, men logisk er det ikke. Er 'ulykker' virkelig bedre enn 'bugs' når resultatet i den andre enden er det samme? Hvis noen blir tatt av dage av en uoppmerksom sjåfør, eller én med et illebefinnende, er det 'innafor'. Shit happens. Sitter det ingen bak rattet, blir det straks verre. Ingen å skylde på, regelverket passer ikke, normene, målestokken stemmer ikke. 

Enda et eksempel på målestokker som går ut på dato, og denne er mer virkelig – tettere på – enn de fleste. En endring som møter en emosjonell barriere, som vi vegrer oss for. Biler, skader, risiko, etc. er tett på oss alle. "Ingen vil bli nedkjørt av en bil uten fører." Det blir nærmest latterlig når det sies på den måten. Den objektive observasjonen er at 'ingen vil bli nedkjørt' – fører eller ikke. At 'virtuelle førere' verken får illebefinnende, er uoppmerksomme, trøtte eller trege, går ikke inn. Det sitter mellom ørene – og det ultimate spørsmålet er om vi har råd eller tid til å la åpenbart irrasjonelle forhold styre eller bremse utviklingen.

Problemstillingen har langt større nedslagsfelt enn bil. Båt og skip er det samme, buss og lastebil likeså – i prinsippet. Likevel – de andre er enklere enn bil, lenger unna på sett og vis. De fleste av oss har landet med automatiske piloter, vært passasjerer i førerløse busser på flyplasser og andre offentlige steder mange ganger. Uten å reflektere over det. 'Noen' har ansvaret, omgivelsene er relativt forutsigbare. Samme med førerløse ferjer som det etterhvert begynner å bli noen av. Andre skip følger etter. For skip sier statistikken klart fra: 90+% av alle ulykker er forårsaket av menneskelige feil. Kan de halveres av autonom styring, er det fantastisk. Kan de reduseres til 10% av 'gammelt nivå' er det enestående. Ikke bare akseptabelt.

Med andre ord: Årsaken til at autonome biler lar vente på seg, har ingen ting med teknologi å gjøre, men med 'trege mennesker'. Når forandringene kommer for tett innpå livet, og dertil berører liv og helse, slår de mentale bremsene kraftig inn. Da spiller rasjonelle argumenter, fakta og tall mindre rolle, endringen 'passer ikke'. 

Derfor holder vi heller ikke pusten med hensyn til ankomsten av vår virtuelle privatsjåfør. Vi gleder oss, men vet at vi vil se autonome lastebiler på veiene i mange år før den digitale sjåføren sitter i garasjen, klar til tjeneste. Dessuten - de hodeløse lastebilene vil være 'hybrider' – med både digital og fysisk sjåfør – i lang tid. Sjåføren vil være der, men i passasjersetet på de lange turene. Klar til å ta over når vogntoget skal av motorveien, inn på mindre veier, komme nærmere folk. Noen ganger fordi det er nødvendig, oftere fordi det føles riktig. Hva det koster spiller liten rolle når alternativet er uspiselig.

Grensesnitt mellom mennesker og roboter - fysiske eller virtuelle – er spennende og fortsatt lite forstått. Derfor er deler av utviklingen rundt oss lite forutsigbar, spesielt med hensyn til hastighet. På den ene siden vet vi at mennesker er holdningsmessig 'trege'. På den andre siden – som tydelig demonstrert av pandemien – treghet punkterer når behovene tilsier det. Helt i tråd med ordtaket 'nød lærer naken kvinne å spinne'. For eksempel: Droner til pakkelevering er noe 'herk' helt til den dagen det virkelig haster, og leveransen er der på 30 minutter. For mange vi kjenner har Siri og Alexa kun trigget hoderystelser – 'aldri i livet' – helt til de ble tilfeldig eksponert for nytten, hos/av bekjente. Vi kommer forutinntatte til demonstrasjoner, men åpne til hverdagen. 

Bottom line: Digital planlegging for 2022 krever mer enn forståelse av teknologi, trender og muligheter. Å forstå mennesker er ofte like viktig. Vi er naturlig trege og langt fra alltid rasjonelle. Vi er også smarte - og har utpreget overlevelsesinstinkt - når utfordringen kommer tilstrekkelig nær. 

Realisme forteller at nullvisjon for ulykker, skader og fataliteter i (bil-)trafikken er fint på papiret, umulig i praksis. Men tallene kan alltid bli bedre, og autonome kjøretøyer vil utvilsomt bidra i riktig retning. 'Jeg føler meg tryggere med meg selv bak rattet' er akkurat det - en følelse. Og når sant skal sies – egoistisk i forhold til medtrafikanter.

Digital privatsjåfør? Ja takk. Vi gleder oss. Digital planlegging? Ta med 'the human factor'.

Legg igjen kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.