Unikernels: Storm i vannglass

Containere var blant fjorårets heteste temaer. Et blip på radaren i 2014, en storm i 2015, veletablert i 2016. Men ikke mer etablert enn at det fortsatt stormer. Én av stormene heter ‘unikernel’, og hører hjemme i et vannglass …

Docker er et ‘safe bet’ som det heter (se Docker endrer IT-verden). En enkel idé som fungerer, forenkler og skalerer. Ikke den eneste, men trendsetteren som endret strategien for datasentre over hele verden på rekordtid. Og feier med seg en nedleggingsbølge for interne datasentre: Det blir for lett, for rimelig, for fristende å velge andres infrastruktur. Å komme i gang med digitalisering (som ikke betyr ‘flytting’, men det er en annen historie – se Cloud-Native Architecture).

Containere betyr forenkling, og mye vil ha mer. ‘Kan vi ta bort enda mer’ spør presumptivt smarte hjerner. Som seg hør og bør. En container er en pakke der tjeneste eller applikasjon kombineres med et minimum av nødvendige OS-komponenter og kjøres ‘rett på jernet’ eller over en hypervisor. Klassiske elementer med kjent avgrensing. Gevinsten er minimalisert OS, forutsigbare omgivelser og isolasjon fra omverden. Hvis enda mer skal bort, må det bli fra OSet. Å slanke applikasjonen/tjenesten er alltid mulig, men hører hjemme på et annet nivå.

Inn på banen kommer ‘unikernels’ – tidligere kjent som ‘Library Operating Systems’, med en prisverdig målsetting: Tynnere, raskere, enklere, sikrere. Ikke rakettforskning, snarere en form for eksperimentell kirurgi: “Vi skjærer bort litt til og ser om den fortsatt rører på seg.” En brutal innfallsvinkel til forenkling som overraskende har fått betydelig synlighet de siste månedene, spesielt etter Docker’s overtagelse av britiske Unikernel Systems. Overraskende fordi resultatene ikke er egnet til å imponere. Riktignok finnes det anvendelser der hyperslanke unikernels har sin berettigelse. De ligger imidlertid langt utenfor hva alminnelige IT- og utviklings-miljøer beskjeftiger seg med – og like langt utenfor typiske Docker-miljøer.

Selv om ideen  – å la OSet være et bibliotek som lenkes sammen med applikasjonen (single address space) – er av relativt ny dato, minner resultatet til forveksling på MS-DOS og andre single-tasking OSer på samme nivå. En sammensmelting av applikasjon og OS som mange av oss sloss lange og nærmest umulige kamper med for flere tiår siden. Raskt og effektivt, men umulig å feilsøke, med tilsvarende lav stabilitet. Dette minner mer om degenerering enn om utvikling. Vi fascineres lett av forenkling i de fleste sammenhenger, men ikke når resultatet er forverring.

Derfor slår vi oss til ro med at det går over. Stormen løyer – forhåpentlig før (det meste av) markedet oppdager at unikernels i det hele tatt fantes. Containere er fint, Docker er bra, unikernels går vi gjerne glipp av. Og sparer tid.

Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din vil ikke vises.


*


Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.