IoT: Sakte start – i 1990

coffe-maker

IoT er årets hotteste teknologi-tema. Nytt, stort, spennende, viktig. Men ikke helt nytt. IoT-historien startet i 1990 – med en Internett-tilkoblet brødrister.

IoT er dingser på Internett. Mange dingser. På kuer i England, jernbanesviller i USA, i grunnmurer som måler seg selv i India, armbåndsur, smarttelefoner, smarte gatelyspærer og mye mer.

Med andre ord – ikke ‘på horisonten’, men en del av hverdagen – i og utenfor IT. Samtidig, som media ynder å fokusere på: You ain’t seen nothing yet. Festen har bare såvidt begynt. For en gangs skyld – media underdriver. Festen startet i det små – for veldig lenge siden.

Ukjent for de fleste kan IoT spores tilbake til Internettets minst utbredte protokoll: Hyper Text Coffee Pot Control Protocol (HTCPCP). Det høres ut som en spøk, og var akkurat det. Aprilspøk i 1998. Ikke desto mindre har protokollen sin offisielle spesifikasjon og standard: RFC2324 for spesielt interesserte. Implementert og testet er den også, og oppgradert/utvidet så sent som 1. april 2014 (RFC 7168) til også å dekke te-koking. Den humoristiske sansen i IETF opprettholdes.

IoT-historien strekker seg imidlertid enda lenger. På Interop-konferansen i 1990 overvar vi demonstrasjon av den første Internett-styrte brødrister. Fokus var riktignok ikke ristet brød, men SNMP-protokollen som fant sin form på den tiden. En dings på Internettet var det imidlertid.

Året etter – på motsatt side av USA – dukket verdens første webcam opp, flere år før webben, og med et høyst aktverdig oppdrag: Å overvåke kaffetrakteren på datalabben på University of Cambridge. Tom kaffetrakter var og er en uting, og kameraet ga hele avdelingen mulighet til å bidra til et produktivt miljø.

Enda et år senere – vi skriver 1992 – løftet IoT seg ytterligere et hakk, med verdens første Internett-styrte brus-automat. Computer Science avdelingen ved CMU-universitetet (Pittsburg, PA) delte tidens generelle oppfatning at programmering uten koffein var utelukket, og subsidierte cola-automaten utenfor avdelingen. Med den naturlige følge at studenter og ansatte fra resten av universitetet valfartet til CS for å spare en 50-øring. Og kanskje for å føle på miljøet?

Uansett årsak, automaten var stort sett tom, hvilket foranlediget Internett-tilkoblingen: Sjekk status på automaten. Finger-protokollen, hvis formål var å levere informasjon om enkeltpersoner på Internettet viste sin allsidighet, og sparte CS-ansatte og studenter for utallige turer til en tom automat. Dessuten: Ideen smittet. I løpet av et år hadde et dusin andre universiteter tilsvarende IoT-dingser installert. En fascinerende historie som er behørig dokumentert.

Tilbake til nåtiden er det nyttig å løfte blikket for å se hvor vi står i forhold til IoT. Ta for eksempel opp DHCP-oversikten på hjemme-ruteren. Gjett tallet først, multipliser med Pi og sammenlign. Sannsynligheten er stor for at du – som vi – havner på godt over 30.

De fleste av oss lever i og med The Internet of Things. Ikke i morgen eller neste år, men nå.

Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din vil ikke vises.


*


Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.