Du KAN spå om fremtiden - bruk det!
“Ingen vet hva fremtiden bringer” oppfattes som en sannhet uten modifikasjoner. I realiteten vet vi temmelig mye om hva fremtiden bringer. Bruker vi kunnskapen?
Kun delvis. Det er ingen overdrivelse å si at ressursen er underutnyttet. Vi ekstrapolerer og budsjetterer – oftere basert på historisk erfaring enn på viten om fremtiden. Om vi utelater pedanteri av typen ‘jorden kan gå under’ eller ‘en flodbølge kan oversvømme Europa’, kan vi for eksempel si med mer enn tilstrekkelig sikkerhet at databrikker får høyere ytelse og bruker mindre energi. Og at de blir billigere.
Slike selvfølgeligheter tar vi hensyn til. Like ganatert er det at fremtiden byr på flere brett og smarttelefoner, færre PCer. ‘Dingsene’ kommer i større volum og flere varianter. Er også denne kunnskapen bakt inn i planene? Unntaksvis.
“Vi vet for lite” er argumentet. “For lite til hva?” spør vi – hvilket leder til en innlysende observasjon: Å vite hva vi ikke vet er også kunnskap. Først bruker vi det vi vet – for eksempel: Færre PCer betyr at PCen ikke er hovedmålgruppe for utviklingsprosjekter. Støttet, men ikke fokusert. Videre: Flere dingser med ukjente egenskaper betyr at vi må ha fleksibilitet. ‘Utsatt dingstilpasning’. Det får vi via riktige teknologivalg – for eksempel HTML5/CSS3 på klientsiden. Standardisert fleksibilitet, tilpasningsdyktighet – og ikke minst: Tilgjengelig nå. Ikke perfekt, ikke ferdig, men godt nok for de fleste anvendelser. Hvilket gir enda en påminnelse: ‘Featuritis’ har gått ut på dato. Enkelhet er ‘in’, overlesset funksjonalitet er ut.
Derfor ‘flykter’ brukere i tusentall fra klassiske applikasjoner (f.eks. Office) til enklere, web-baserte varianter. Enkelhet og tilgjengelighet vinner over tunge og krevende (og kostbare) ‘kan-alt-vet-alt’ varianter. Apples relativt ferske ‘iWork-på-web’ demonstrerer at enkelheten ikke hindrer fullgode resultater.
Vi vet med sikkerhet at morgendagens iPad’er, iPhoner, Galaxyer og et dusin flere vil ha andre fysiske og kapasitetsmessige egenskaper enn dagens. Derfor reduserer vi appenes klientavhengighet maksimalt. Kombinasjonen CSS3+HTML5 er ett av hjelpemidlene, mekanismer på produksjonssiden (serversiden) et annet – og like viktig.
Første generasjon apper gjorde tilpasningene lokalt. Samme app for alle ‘dingser’. Det fungerte en stund, men utfordringen vokste i takt med floraen. Med HTML5 er det trivielt for ‘dingsen’ å fortelle tjenersiden hva den kan og ikke kan. Og å presentere nærmest hva som helst av innhold og interaksjoner. Så kan serveren ‘produsere’ optimalt innhold og samtidig tilpasse seg til faktisk båndbredde.
Like fullt: Selv i 2014 utvikles det mer for historien enn for fremtiden. Det er en dårlig overlevelsesstrategi.
Se også …
Legg igjen kommentar
Du må være innlogget for å kunne kommentere.