Tannløst cyberforsvar?

Dark Web Hooded Hacker

Russere 'øver' nær grensen til Ukraina. NATO øver i Baltikum. Amerikanere øver i Stillehavet og det Øst-kinesiske hav. Det norske forsvaret øver på hjemmebane - mer eller mindre kontinuerlig. Deler av politiet gjør det samme. Hvorfor øver ikke vi – som skal forsvare virksomheten i en (cyber)krig som ikke kommer, men som er et faktum?

Spørsmålet starter egentlig i den andre enden av skalaen: Hvorfor øver de? Alle vet svaret – 'for å være forberedt'. På hva? På situasjoner de er satt til å håndtere. Nytten og nødvendigheten av slike øvelser er allment aksepterte. Uten øvelse er de verdiløse 'når det gjelder'. Enorme, men nødvendige kostnader – fordi verden ser ut som den gjør. Og slik har den sett ut - i en eller annen variant - i århundrer.

Vår digitale (cyber-)virkelighet er fersk i forhold, men ligner – dog med et par viktige forskjeller. For det første er den usynlig for de fleste. Synligheten kommer primært i media, hvor realiteten misrepresenteres til det ugjenkjennelige fordi journalister sjelden forstår hva det handler om, og 'proffene' – soldatene – har annet å gjøre enn å lære opp overfladiske reportere som er mer opptatt av fengende overskrifter enn relevant innhold.

For det andre - krigen eller krisen er ikke noe som kommer eller går, det er noe som pågår – konstant, om enn i varierende grad. Spionasje, sabotasje, terror, utpressing, regulær krig og flere varianter. Som både Forsvaret og 'ansvarlige' myndigheter jobber med (eller mot), men som på et vesentlig punkt skiller seg fra klassisk (fysisk) krig/forsvar: Vi må forsvare oss selv. Forsvaret, Politi og myndigheter kan hjelpe til - varsle, drive grensekontroll, gi gode råd, kanskje til tider komme med ekspertise, men det er vi selv som sitter med det ultimate ansvaret.