august 2007

Er SaaS egentlig det samme som ASP? Er RIA og SaaS omtrent det samme? Og hva med Web2 kontra RIA?
Vi plasserer forkortelsene og begrepene på kartet og griper fatt i en enda større utfordring: En definisjon av vår nye IT-plattform, selve fundamentet for revolusjonen mange allerede snakker om, men få klarer å visualisere. Det viser seg – knapt overraskende – at avstanden fra SaaS til mashups er enorm, men ikke uoverstigelig.

Fint skal det være: “IT-avdelingen skal være organisasjonens rådgiver og sparringpartner i forbindelse med evaluering, valg og idriftsetting av IT-verktøy. Den skal også være en pådriver og en idéskaper som bidrar til at organisasjonen som helhet utnytter teknologi og muligheter optimalt.” Enkelte IT-avdelinger oppfyller slike strategiske målsettinger, men hører til unntakene, ikke regelen. Hittil har imidlertid de fleste sluppet unna med å leve litt i sin egen verden i forhold til resten av organisasjonen. Nå er det imidlertid slutt. IT-verden foretar et plattform-skifte, og SaaS er et betimelig, tidlig varsel om hva vi har i vente.

Forandringen er ikke bare merkbar, men signifikant: Vi – markedet – tenker annerledes. Ikke veldig, men litt annerledes. Tidligere har vi observert grønne svanemerker og andre grønne merker i forbifarten, nå ser vi etter dem – smått om senn også i forbindelse med IT-utstyr. Målestokken vi evaluerer utstyr og løsninger etter, er endret. Det er ikke lenger ytelse per krone, men ytelse per watt og krone som gjelder. Er det slik å forstå at Moore’s lov aldri møtte den fysiske veggen, men traff Al Gore i stedet? Dessuten: Gir virtualisering økt energiforbruk i stedet for det motsatte? Og ikke minst: Hvorfor unnlater minst 8 av 10 driftsansvarlige å ta i bruk de mekanismer for energi-optimalisering som allerede finnes?

“Det beste er godt nok” sier vi rett som det er – og er vanligvis godt fornøyde med fornuften i utsagnet. Men hender det at vi stiller for høye krav? Og gjør vi det av de riktige årsakene? Eller er det en effektiv måte å eliminere trusler på?

Inntrykket fra presse og leverandører er entydig: Ikke bare trenger vi alle en Service Oriented Architecture, det er sågar uunngåelig. Vi havner i bakleksa om vi ikke kjapper oss. Stort lenger fra virkeligheten er det vanskelig å havne. Vår evaluering er – i dag som ved forrige korsvei for 18 måneder siden – den eksakt motsatte: Ingen andre enn leverandørene trenger SOA.

ITIL – Information Technology Infrastructure Library – er enhver IT-organisasjons frelse ifølge media og leverandører. Men hvor er suksesshistoriene, eksemplene og bevisene? Vi har respekt for flotte bøker, grundige diskusjoner og overbevisende argumentasjoner, men hvor blir de store besparelsene og forbedringene av? Og hvorfor tar mange organisasjoner som har forsøkt seg på ITIL, avstand fra konseptet? Aner vi en reprise av ISO 9000-sirkuset tidlig på 90-tallet?

For noen uker siden konstaterte vi på lederplass at ingen klienter er så ubetydelige at sikringen av dem er uviktig. Samtidig er sikringen av våre krympende klienter en tiltagende utfordring. Utviklingen er på kollisjonskurs med et tiltagende behov for nettopp god datasikkerhet og sporbarhet. Dermed blir spørsmålet uunngåelig: Kaster vi bort tiden? ‘Sannsynligvis’ er det nedslående svaret – og det er arkitekturen, ikke teknologien som er feil. Det finnes imidlertid alternative veier til målet – som samtidig flytter oss mot en fremtid der mange av dagens sikkerhets-problemer blir borte – og de nye er mer overkommelige. Er tiden moden for å fjerne klient-lokale data for godt?