Du trenger ikke VDI
Document Actions
Når vi først er inne på ting vi ikke trenger (se kommentaren om ITIL og analysen SOA - fristende og umulig): VMwares VDI – Virtual Desktop Infrastructure – slår oss å høre hjemme i
samme kategori. Vi introduserte VDI i analysen
Applikasjonsvirtualisering: En virtuell blindvei? for et års tid siden
– sammen med flere andre alternativer med samme formål: Å flytte vår
desktop til en virtuell maskin på server-rommet, for derigjennom å få
bedre kontroll. Men – som vi også var inne på i analysen – dette
skurrer. Alle disse løsningene kurerer symptomer, og de er marginalt
forskjellige fra hva Citrix og Windows Terminal Server har levert i et
tosifret antall år. Kan dette være noe å bruke tid på?
Det er ikke ideen vi kritiserer. Suksessen taler for seg. Citrix og
WTS har levert produkter og tjenester markedet har hatt og fortsatt har
behov for. For Windows-miljøer flest er tynne klienter en fordel, en
forenkling, en optimalisering, en forbedring. Årsaken til vår reaksjon
på VDI og lignende er at de gir oss en følelse av å stå fast, å ikke
komme videre. De går løs på symptomer markedet har arbeidet med i over
10 år, og bringer lite nytt til torgs.
Tiden er inne til å komme videre, og marginalt nye kurer for gamle
symptomer er for forstyrrelser å regne, ikke verken fremskritt eller
innovasjon. Dessuten: Markedet investerer stort i
samarbeidsløsninger og verktøy for å forenkle collaboration, mens VDI
& co. tilbyr mer isolasjon som et viktig salgsargument. Dette virker meningsløst – og
blir enda verre når vi erindrer at nettopp deling og samarbeid er
hovedingredienser i Web2, som er over oss enten vi liker det
eller ikke.
Det hele blir innlysende dersom vi aksepterer at desktop-metaforen er i ferd med å gå ut på dato. Etter 25+ år er tiden overmoden for å tilpasse brukergrensesnitt, verktøy, klienter og arkitektur til en virkelighet som er dramatisk forskjellig fra den vi kunne ane tidlig på 80-tallet. Det er med desktop'en som med FM-radioen: Den fungerer greit som den er, men har ingen stor fremtid i en digital verden, og blir utradert av DAB og Internett-radio i løpet av noen korte år.
Derfor stopper det opp for oss når vi blir invitert til diskusjoner om fremtidens desktop-arkitektur. Uttrykket er en selvmotsigelse for alle andre enn de som har bestemt seg for at fremtiden blir som fortiden, med desktop'en som sentral metafor. Vi trenger kun å observere vår egen hverdag for å se hvilken vei det bærer. Hvor stor del av dagen 'befinner vi oss' i nettleseren? 40%? 50-60-70%? Det betyr ikke nødvendigvis at vår fremtid vil kalles webtop og forteller heller ikke hvordan fremtidens arbeidsverktøy vil se ut. Men at nettleseren blir den sentrale komponenten kan vi ta for gitt. Da er desktop'en i veien, en ressursøder, en risiko, et problem. Og ingen av oss oppsøker problemer. Vi lever av å løse og eliminere dem.
